KONTAKT OSS

post@lekeplasskontrollen.no
Telefon: 3595 5161
Mobil: 9017 8241

Soner og fallunderlag           

Gress            Bark            Sand          Gummidekke/Matte

Direktoratet har i slutten av mars 2022 kommet med en tolkning av Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr § 11 ifbm at forskriften snart sendes ut på høring - les mer om det nednefor.

Usikker på om fallunderlaget er iht krav?
Lekeplasskontrollen har test-utstyr og kompetanse på testing av fallunderlag som avklarer om støtdempingsevnen til underlaget er innenfor kravene. Testen følger kravene i standarden EN-1177 testmetode 2.

Fra Medie-oppslag
2014: Fall fra hinderløype; "Vi så ikke selve fallet, men antageligvis slo han magen i en stubbe" HER

Fallsone - "lufta en fallende bruker faller gjennom"
§10 i lekeplassforskriften om sikkerhetssonene er forskriftens betegnelse på både fallsone og støtflate, kan du lese HER.

Det er forøvrig  produsenter som fastsetter sikkerhetssoner.  Normalt iht kravene i EN-1176:2008 som beskriver nødvendige minstekrav for fallsoner for de enkelte utstyrstyper og fallhøyder.

Fallunderlag - "flate en fallende bruker treffer når denne har falt gjennom fallsonen"
§11 i lekeplassforskriften om fallunderlag, kan du lese HER

Over 70 % av alle skader på lekeplasser skyldes fall.  All erfaring, undersøkelser og statistikk over tid viser dette (EU, Australia, USA og Canada).  Avvik i soner og fallunderlag er også det som blir påpekt mest. Slik som feil utbredelse av fallsoner, hindringer i soner, og manglende dybde og støtdempingsevne på underlaget - som ofte skyldes mangel på vedlikehold.
Alle forstår at det ikke er fallet i seg selv som er problemet, men HVA barnet treffer, med HVILKEN del av kroppen, og HVORDAN. Kravene til utbredelse og støtdemping er minimumskrav. Dette er noe vi registrerer kanskje helt blir oppfattet riktig - at en gjerne kan ha det litt større i stede for å prøve på “akkurat” på målet. Her har antagelig de som tegner og beskriver utstyrenes krav, og anlegg et behov for å våkne litt ift realitetene ute og ikke bare forholde seg til teori;

Små og alvorlige avvik. Soner er ofte akkurat litt for små - ofte 5-10 cm.  Og mange mener det "ikke er så farlig" med et så lite avvik. Hvordan tenker regelverket?  Jo; det er alltid "worst case" som er utgangspunktet.  En bruker som faller ukontrollert - bakover.  Om fallhøyde er 2,5 meter - hvilken del av kroppen er det som treffer ytterst i fallsonen? Jo; Hodet.  Når barn hopper "kontrollert" av husker? så er det som oftest beina/føttene.
Og der de som oftest lander i slike situasjoner - i enden av fallsonen/fallunderlaget, erfarer vi ofte at det er satt opp en opp-stikkende kant, tømmerstokk eller lignende. Noe som bidrar til økt risiko. Om sonen i tillegg er for liten slik at kanten ligger i fallsonen, så øker risiko ytterligere for skade.
Å sette opp et apparat akkurat på cm er ikke lett. For å unngå slike avvik kan det være lurt å legge på litt på kravene.  Ofte kan eiere ha brukt betydelige summer på fagfolk, dyre gummiunderlag med steinkanter rundt osv.  Slike avvik kan bli dyrt å rette opp i. Kravene som angis er dessuten absolutte minimumskrav.

Hva snakker vi om når vi sier soner, hvilke har vi, og hva definerer de?
FALLSONE
er lufta i eller rundt et utstyr en fallende bruker faller gjennom ved et (ukontrollert) fall. Fallsoner kan deles og skal ikke inneholde hindringer – dvs fremmedelementer eller andre utstyr.
STØTFLATE er det underlaget en fallende bruker treffer etter å ha passert gjennom fallsonen. Normalt er denne like stor som fallsonen, med noen unntak. Støtflater kan, på samme måte som fallsoner, som hovedregel deles.
«SIKKERHETSSONE» er ikke et begrep som benyttes i standarder. Det er et begrep som benyttes og defineres i forskriften uten tilstrekkelig angivelse ift å være målbar.  Normal forståelse vill være en kombinasjon av de to ovenstående. 
Forskriften angir heller ingen krav til sin sikkerhetssone, og er altså ikke brukbar mht å avgjøre størrelser.
FRITT BEVEGELSESROM er et rom i, eller omkring utstyr, eller utstyrsdel der brukeren som påtvinges en bevegelse ved bruk av utstyret (faglig snakker vi om tvungen bevegelse. Dette frie bevegelsesrommet ligger innenfor/ inne i fallsonen.
Denne sonen kan ikke overlappes eller deles med noen som helst sone fra andre apparater.
Bestemmelse av fritt bevegelsesrom gjøres ut fra en «Blikkboks-form» som representerer brukeren ut fra den stillingen brukeren har ved bruk – stående, sittende eller hengende/klatrende. Blikkboksen plasseres der brukeren starter den tvungne bevegelsen, og så «dras» den gjennom bevegelsen til der den slutter. Alt areal/området som dekkes av blikkboksen ved denne bevegelsen defineres som FBR. Blikkboks størrelsene angis i standardene. Blikkboksen dekker og ned under seter i situasjoner der barn sitter - som på husker og linebaner - og beina henger under.

Arealet som skal dekkes av støtflate er normalt det samme som fallsonen.  Det grunnleggende utgangspunktet er at alt utstyr for fallhøyder opp til 150 skal ha utbredelse MINST 150 alle veier.  Dvs at om du har en balanseplanke som er 10 cm høy, eller om den er 150 høy så er arealet som skal dekkes likt.  Fra fallhøyde 150 og opp til maksimal tillatte fallhøyde på 300 øker kravet lineært opp til 250 og må regnes ut.

Det er en rekke unntak og tillegg knyttet til apparat typer.  Hovedsakelig er dette knyttet til apparater som har "tvungen bevegelse" - dvs der apparatet og/eller barnet beveger seg ved bruk. Dette gjelder; huske, rutsjebane, linebane, karusell, og vipper. En påmontert rutsjebane på et lekeapparat vil følgelig ha egne tilleggskrav som må tilfredsstilles. Vi kaller det da kombiapparat.  For vipper som vi har 6 ulike typer av har vi 4 ulike beregninger å følge. Siden 2017 har noen tvungen bevegelse og andre ikke. Husker har ulike krav ift type huske og sete type.
Det er bl.a. unntak ift fallhøyden for klatrevegger der selve vegghøyden kan være 400 så lenge barna ikke oppmuntres / gis mulighet til å få beina høyere opp enn 300 ift maksimal tillatte fallhøyde som er 300.
 
Arealkravene for fallsoner og støtflater gjelder fra alle ytre deler av apparat(kroppen) i alle retninger.  Eksempelvis vil et firkantet lekehus ha 150 i krav fra liv på veggene og parallelt med disse. Videre vil en på hjørnene ift avgrensing ved disse finne dette ved å måle med en 150 lang snor en fester i hjørnekanten og lage en buet strek når denne er stram "rundt hjørnet".  En vil da få en bue som tangerer de parallelle strekene til sideveggene og som da viser hvor arealet/sonekravet går. Det samme vil gjelde til sidene på for eksempel en klatrevegg som er montert på en husvegg.

Det er den frie fallhøyden som er dimensjonerende (grunnlaget) for  å regne ut arealkravet til fallsonen og støtflaten, og også hvilken kvalitet en må ha på støtflaten. Dette er hovedsakelig knyttet til type apparat og hvordan apparatet / elementet brukes og om brukeren står, sitter eller henger og en måler fra underlaget og opp til dette punktet - og da det høyeste punktet. Apparater med flere ulike fallhøyder kan ha ulike krav ift fallhøydene i ulike soner.  Der disse sonene/kravene overlapper hverandre vil det største kravet være det som gjelder. Noen apparater har spesielle krav og utregningsmåter. Dette er hovedsakelig de samme som nevnt over som har "tvungen bevegelse".

Produsentene skal angi både areal og fallhøyder i sine kataloger og monteringsanvisninger, og ved dette skal de som kjøper utstyr kunne vite hva de skal anlegge. Om man ikke kjøper men setter i stand eller liknende må man søke noen med rett kompetanse og få bragt dette på det rene. Det er viktig å huske at det som oftest oppgis er iht standarden, og dette er absolutte minstekrav. Når en monterer apparater er det ikke lett å få ting til på centimeteren. Det er alltid lurt å lage underlaget litt større enn kravet, både for å ha litt mer frihet ved montering og også øke sikkerheten litte granne i fall noen skulle falle langt ut.

Hvordan regner jeg ut kravet til fallsoner? Her er det mange forhold å ta i betraktning. Du må vite fra hvor en skal måle den frie fallhøyden fra, og det avgjøres ofte ift bruken og tilgjengelighet. Dersom taket på et lekeapparat med klatrenett og rutsjebane er tilgjengelig f.eks. fra klatrenettet som går nesten opp til taket, så må en regne det fra toppen av taket! Om toppen av klatrenettet ikke gir god mulighet for å sitte på toppen er høyden fra toppen av nettet minus 1 meter. Om de kan sitte på toppen (se om barna faktisk gjør det?) så er høyden toppen der de sitter. Der det er tvungen bevegelse er det egne regler en må kjenne til (se 4 avsnitt over). Standard utregning er målt høyde i cm x 2/3+50. Tast inn 2 delt på 3 på kalkulatoren, gang med målt fallhøyde målt i cm og legg til 50.

HVA KAN BENYTTES SOM FALLUNDERLAG? (iht standardene for lekeplassutstyr og underlag EN1176 og EN1177)
Det er en myte at man må ha sand og løsmasser under så mange apparater. 
 Dyre innramminger av trestokker er også noe det ikke stilles krav til, men i mange tilfeller "stjeler" penger fra lekeplassbudsjettet. Jfr. også det over om dette.

I Norge har det siden forskriften kom i 1996 vært to ulike logiske oppfattelser av hva en etter §11 i forskriften kan benytte som underlag. Lekeplassutstyr har i begge forståelsene krav til støtdempende fallunderlag når fallhøyden er over 60. Fjerde ledd sier imidlertid at : “Asfalt, fjell og betong skal ikke brukes som fallunderlag.”

Den ene forståelsen, som antagelig de fleste ser, er at dette fjerde leddet, gjelder uansett fallhøyde. Logikken oppfattes av mange å være “best”, for: dersom en skulle tillate å benytte alle slags underlag, inkludert de nevnte i ledd fire (fjell osv) ved fallhøyder under 60, slik ledd to (se nedenfor) åpner for å forstå dette, hvorfor skulle en da behøve å ha med ledd fire i det hele tatt? Den er da helt unødvendig. For at ledd fire skal ha en berettigelse - en mening - i forskriften så vil den logisk gjelde uansett fallhøyde. For de som setter seg litt inn i dette så ser de og at å benytte underlag som beskrevet i ledd 4 (asfalt osv) vanskelig kan klare å tilfredsstille kravet i ledd en ift at “Lekeplassutstyr skal være utformet, konstruert og plassert slik at risikoen for at brukere eller tredjepart skades på grunn av fall fra utstyret, er redusert til et minimum.”
De fleste vil mene at den type underlag ikke er egnet for smårollinger å falle* på fra opphøyde deler av utstyr. Også sett i lys av den andre tolkingen, som fokuserer på ledd 2, så bekreftes dette;

Den andre forståelsen som er mindre streng, har hatt fokus på ledd 2; “For at lekeplassutstyret skal kunne tas i bruk, må utstyrets fallunderlag være støtdempende. Dette gjelder ved fallhøyder på over 60 cm. Kravet til fallunderlagets støtdempende evne vil avhenge av fallhøyden for det enkelte utstyr.”
Oppfatningen har vært at “alt” derfor kan benyttes, også det som står i ledd fire, ved fallhøyder lavere enn 60, men ikke ved fallhøyder over 60. Ikke alle ser at de samtidig må tilfredsstille ledd en. Hva som ligger i ledd en har nok ikke vært sterk fremtredende.

I forskriftens tidligere kommentarer til bestemmelsen, som gjaldt frem til 15/9-2014, sto det til §2 i ledd syv:
”Men sikkerheten ved lekeplassutstyr er avhengig av grunnen eller underlaget. Derfor vil plassering, feste til grunnen, utstyrets stabilitet, fallunderlag og fallhøyde være sentrale faktorer for å vurdere risiko for helseskade ved bruk av ustyret. Jfr forskriftens §11”.

Vi som ansvarlig tilbyder av kontroller har lagt oss på den strengeste linjen - for sikkerhets skyld. Dvs tolking 1. Alle veiledere til forskriften i årene opp til i dag har hatt ledd fire (fjell osv) gjengitt i en selvstendig setning i fet skrift - til sist i fallunderlags temaet - samtidig som de ikke beskriver noe som helst ift at det kan være tillatt å benytte fjell, betong og asfalt. Videre er konsekvensen av å ta feil for en profesjonell aktører stor både for barn, de ansvarlige, og oss. Vi tenker at det ikke er ment at de minste barna - 1, 2 og 3-åringer skal kunne falle* ukontrollert med hodet først ned på fjell o.l. fra høyder opp til 60cm - at det hos de fleste vil ansees som for risikofylt.
* - å falle i denne sammenhengen handler om worst case - dvs ukontrollert fall med hode først - også uten å ta seg for.

Avklaring fra ansvarlig direktorat (DSB) Tillegg mars -2022: Historisk har ikke ansvarlig myndighet villet avklare eller gi en endelig tolking ift forståelser av enkelte regler. Det henger sammen med at lover og forskrifter ofte med vilje er litt åpne, runde og generelle og at de som lager dem gjør dette fordi at de skal være anvendelige og ikke begrenses ift “saken”, og at det er domstolene som skal trekke opp grensene ift det de sier i den til enhver tid gjeldende situasjon. Kort fortalt Se bl.a. HER på s5. Men nå har direktoratet kommet med en tolking. Dette som et resultat av sitt arbeide med revidering av forskriften som skal sendes på høring. Det er ifbm dette antagelig sentralt å se at denne tolkingen må sees i lys av at det over år har pågått et arbeide med å tilpasse, det som kalles å “harmonisere”, Norsk regelverk til felleseuropeisk standard - EN1176. Dette er slik vi erfarer det, et ledd i den rekken uten at det harmoniseres helt. De, DSB, skriver nå at (sitat):

DSBs tolkning av §11:
I lekeplassutstyrforskriften § 11 skal lekeplassutstyrets fallunderlag være støtdempende dersom fallhøyden er over 60 cm. I bestemmelsen fjerde ledd står det at fjell, betong eller asfalt ikke skal brukes som fallunderlag. Dette må forstås som et absolutt krav knyttet til fallhøyder over 60 cm, og ses i sammenheng med kravene i NS‐EN 1176. Slik forskriften forstås kan underlag uten støtabsorberende egenskaper benyttes for utstyr hvor fallhøyden ikke overskrider 60 cm. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette ikke fritar virksomhet/eier fra å gjennomføre nødvendige risikovurderinger slik at skadepotensialet reduseres til et minimum. Dette gjenspeiles i bestemmelsens første ledd, samt forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften) § 5 andre ledd nr.6 og 7 (risikovurderinger og iverksette tiltak dersom skader oppstår). Borettslag/ sameie /kommune/virksomhet o.l. har plikt til å innføre og utøve en tilpasset internkontroll, og internkontroll innbefatter også kontroll på lekeplassutstyret.”
(sitat slutt)

Dette kan ikke oppfattes annet enn at det er forståelse nummer to ovenfor som gjelder - tross logikken. Samtidig er det åpenbart helt sentralt at eiere utfører en risikovurdering og har et ansvar ift at skadepotensialet reduseres til et minimum. Det kan antagelig bli vanskelig for mange å forklare og ta ansvar for en risikovurdering med et slikt krave uten å ha støtflate av minst som jord og gress for fallhøyder opp til 100.
Konsekvensen av dette er at eiere for å oppfylle kravene må utføre en skriftlig risikovurdering.
* - MRS = vi fastslår IKKE at det ER en risikosituasjon, men at det muligens kan være en risikosituasjon.

KONKRETE UNDERLAG og STØRRELSER
Gress og godt jordlag

Naturlig gress og godt jordlag kan iht EN-1176 brukes opp til 1 meter fallhøyde.
Konkret betyr det at en kan ha dette under svært mange lekeapparater. Som; vippeleker, karuseller, noen linebaner, terreng-rutsjebaner, lekehus, sandkasser osv. NB!  Forskriftens vedlegg der gress var beskrevet som ok opp til en fallhøyde på 1,5 meter ble opphevet høsten 2014, slik at etter dette gjelder EN-1176 (standarden).

Kornstørrelser for de ulike løsmassene som standarden beskriver som gode nok* er slik:
*betyr at en ikke trenger testsertifikat, men en dokumentasjon som viser at de er iht disse kraven, fra produsenten.

  • Bark: 2-8 cm

  • Tre spon og sagflis (kutterflis): 0,5-3 cm

  • Sand/grus: 0,025 - 0,8 cm (Dette ble endret ved revidert standard oktober 2017)
    NB! - ift drift og vedlikehold ift dette - nedenfor.

Krav til massen, særlig ift sand og grus:

  • Skal være naturlig rundkornede - IKKE laget av knuste masser.

  • Skal være vasket for å eliminere mesteparten* av silt og leirpartikler. Ikke inneholde humus, leire, eller andre finstoffer som gjør at det "pakker seg" slik bilde nr 3 øverst i siden viser.
    *Standarden beskriver; " Sand and gravel shal be well rounded and washed to eliminate most of silt and clay particles"

For disse løsmasser er dybdekravene slik:
For fallhøyder inntil 2 meter skal det være 20+10 cm dybde.
For fallhøyder inntil 3 meter skal det være 30+10 cm dybde.
(De 10 "ekstra" cm er for å ta høyde for at løsmasser forskyves ved bruk.)

Hvis syntetiske matter, gummiheller eller gress-armeringsmatter brukes som fallunderlag ved fallhøyde over 60 cm, skal den støtdempende evnen kunne dokumenteres (skal være sertifisert). 
Gress-armeringsmatter er gummimatter med litt store hull som gresset skal vokse gjennom slik at det etter hvert ser ut som gress.  Alle slike matter, skal ha en sertifisering som angir kritisk fallhøyde.
Det skal og, som for alt, også her leveres FDV dokumentasjon (Drift og vedlikehold). Noen leverandører sier mattene ikke skal løftes opp over gresset men heller gro ned – andre at de må løftes opp, så de ikke gror ned. Så få det skiftelig hva som er riktig med de mattene du skal benytte eller allerede har.

Sertifiserte støtflater, HIC (Head Injury Criterion = Hode skade kriterie)
Det er en egen standard som beskriver test og sertifiseringsmetoden av fallunderlag og hvilke krav som gjelder. Testen angir kritisk fallhøyde for underlaget.  Dvs hvilken fallhøyde et underlag når "støtkraften" HIC 1000 som da blir  den høyden et underlag gjennom sertifiseringen oppfattes å være «godkjent» for. Sertifisering kan gjørs for alle typer underlag. I norge er dette et krav ved forskriftens §11 tredje ledd.

Denne standarden ble revidert så sent som i 2018 med et revisjonstillegg igjen i 2019. Det har pågått og er diskusjoner i komiteen ift hensiktsmessigheten om å senke kravet fra 1000 til 700 HIC på lekeplassområdet. Dvs at underlagene må være ca 30% bedre enn i dag. Noe som vil bety at svært mange må bytte ut underlagene for å tilfredsstille nye krav. Pga omfang og de svært store kostnadene dette vil medføre, så er det antagelig lite trolig at dette vil bli endret. Alle standarder må kjøpes.

Standarden gjelder for både kunstige underlag, som gummimatter etc. og for eventuell test av løsmasser som ikke er innenfor det siste versjon av standarden 1176-1 beskriver for akseptable løsmasser - se over.  Den kan og benyttes på andre "ikke-beskrevne" støtflate-typer der det kan det være nødvendig å vise/dokumentere at de tilfredsstiller kravene. 

Ved sertifisering gjennomføres en serie falltester der en måler kraften et "hodelegeme" mottar ved frie fall mot underlaget. Sertifiseringen gis for en fallhøyde opptil det som benevnes kritisk fallhøyde (HIC=Head Injuiry Criterion).  Dvs. en angitt høyde der testhodet mottar en HIC-verdi på 1000.  Denne verdien skiller kort fortalt mellom (teoretisk) antatt sannsynlighet for å overleve et fall med hodet først fra gjeldende høyde på det testede underlaget. Noe som betyr at om en faller fra opptil den sertifisert fallhøyden så er sannsynligheten større for å overleve enn det motsatte.  Om en faller fra  høyere høyde så er sannsynligheten omvend. Det handler altså over hode ikke om skadefrihet.

Hva betyr HIC, og hva angir egentlig grenseverdien 1000?
HIC betyr Head Injury Criterion, på Norsk; Hode skade kriterie. Dette er et mål på sannsynligheten for hodeskade som følge av et sammenstøt. HIC er utviklet av bilindustrien og benyttes også på mange andre områder – som underlags testing. Det er i EN1176 satt en øvre grense for tillat HIC verdi sammen med en øvre grense for akselerasjon på 200 MaxG. Standarden beskriver i innledningen at HIC 1000 verdien tilsvarer: 3% sjanse for svært kritisk hodeskade, 18% sannsynlighet for veldig alvorlig hodeskade, 55% for alvorlig hodeskade, 89% sannsynlighet for moderat hode skade, og 99,5% sjanse for en mindre hodeskade. 

Ønsker du å få testet underlaget dere har ute?
Lekeplasskontrollen tilbyr slik testing av støtflater ute iht EN-1177, såkalt HIC 1000 testing etter testmetode 2. Se mer nedenfor under “Forklaring av HIC testing…”

Et tankekors er at løsmasser ofte testes inne, når de er tørre, på underlag av betong.  Ofte i en kasse på gulvet på en palle. For slik er det jo ikke når det ligger ute!  Ofte er løsmasser våte, og særlig fin sand i str under 0,2 suger til seg fuktighet og blir langt hardere og mindre egnet.  Tenk på strender der det er veldig fin og våt sand - den er ofte ganske hard.  Dette ser det ut som om den reviderte standarden som nok vil bli gjeldende fom juli 2017 har tatt tak i ettersom den ikke lenger beskriver de fineste løsmassene.  Slike vil altså ikke tilfredsstille kravene etter dette.
Test gresset! Gress er ofte godt underlag. Frem til for et par år siden var velpleiet gress ok for fallhøyder opp til 150, og har vært det i ca 20 år iht forskriften.  Dette ble tatt vekk sammen med mye annen fornuftig veiledning da forskriften ble endret
Videre er det som oftest jord/stedlige masser under det man anlegger.  Noe som i seg selv iht det over er ok for fallhøyde 1 meter.

Minstekrav.  Alle oppgitte mål og krav i forskrift og standard ansees for å være minste krav.  Det å lage det bedre enn kravene er ofte lurt.

Tankekors 2. Vi ser en del ganger at informasjonen fra leverandøren på deres hjemmesider på dette området er mangelfull. Når vi oppdager dette sender vi en kort mail der vi gjør dem oppmerksomme på forholdet. De vanligste feilene er om dybder på løsmasser, fraksjonsområder på løsmasser (størrelsesområdene på bark/flisbitene, grus og sandkorn) og uriktig eller manglende informasjon om HIC og hva kritisk fallhøyde faktisk er og betyr reelt. Vi ser og at syntetiske underlag får langt mer positive beskrivelser enn det løsmasser gjør. Naturlig når en ser at den som skriver selger slike underlag, og ikke løsmasser.


Forklaring av HIC testing iht EN 1177
Det er to hovedmetoder for testing av støtdempende underlag. Type 1 og type 2. Begge skal utføres etter EN1177:2018+AC fra 2019.

Test metode 1. Denne benyttes når formålet er å fastsette Kristisk Fall Høyde for et underlag med full og detaljert bekreftelse for et produkts egnethet. Oftest med et formål om sertifisering av en type underlag. Beskrives i standardens del 6, er en langt mer omfattende prosess enn metode 2, og utføres normalt av større test hus. Kan utføres inne eller ute. Det er ikke denne testen vi kan utføre.

Test metode 2. Det er denne testen vi kan utføre. Det handler utelukkende om testing «på stedet» der det ligger. Formålet er å gi en bekreftelse på hvordan underlaget faktisk er på det bestemte prøvestedet på tidspunktet for testen. Testen utføres normalt der underlaget er installert og for de reelle fallhøydene på utstyret ift å avklare om underlaget tilfredsstiller krav for støtdemping fra utstyret. Det er samtidig begrensning ift at en ikke kan teste alle former for underlag der de er, uavhengig av om de er på en bestemt type lokasjon. Testen fastsetter altså ikke kritisk fall høyde for senere installering andre steder, eller senere i det testede underlagets levetid. Testen beskrives i standardens del 7 og skal utføres av kompetente personer på testen, som en sertifisert inspektør. Krav til rapportens innhold defineres bl.a. i standardens punkt 8.4. Våre rapporter rapporterer iht denne pluss noe mer.

Drift og vedlikehold.

Løsmasser av ulik type bør ikke blandes. 
Hele poenget med kravene er at "alle kornene" er ensartet innenfor kravet, noe som gjør at det ikke pakker seg - dvs blir hardt, men opprettholder tilstrekkelig demping. Når kornstørrelsen i massen øker i "bredde", dvs at en får mindre korn og/eller større korn enn det som er beskrevet så bidrar dette til å stabilisere massene slik at det blir hardere og uegnet som støtflate.  Dette kaller vi pakking. 

Ved bruk så kvernes og males kornene mot hverandre.
Over tid blir massene da generelt finere, dvs at det tilkommer finmasse fra denne kverningen samtidig som kornene som kvernes får redusert størrelsen.  Når det blir tilstrekkelig finstoff samler dette seg som et lag alt fra 1-2 til 8-10 cm ned i massene, og særlig ifbm mye og vedvarende regn. Når det så tørker opp så herder dette og kan bli svært hardt lag - nesten som asfalt.  Vi kaller dette for utfellingslag - se bilde nr 3 øverst i siden. Ofte er det nok å "feie" litt frem og tilbake med foten noen ganger for å oppdage dette. Disse forholdene oppstår naturlig nok der barna leker mest som ved utgang av rutsjebaner, under huskeseter osv.  Tiltaket kan være å feie vekk det ofte grove løse overlaget for så å fjerne utfellingslaget. Husk at dybden kan reduseres ift krav når dette utføres.  Andre kjører igjennom med jordfreser med jevne mellomrom, noe som en bør være oppmerksom på ikke fjerner finstoffet eller en eventuell reduksjon i støtdempingsevnen pga dette.  Etter hvert bør underlaget byttes.  Dette gjelder og slitt gummiunderlag. Det er ingen regel for når, det avhenger av bruken, klima osv.

Fra oktober 2017 tillates kornstørrelse i området på 0,25 til 8mm i samme "blanding". Erfaringsmessig får vi fort pakking dersom finstoffstørrelsen er stor og særlig i nedbørsrike områder. For å unngå pakking viser erfaring at kornstørrelse i et snevrere og høyere kornstørrelses område er løsningen. Dvs at en benytter str områdene 4-8, 3-6 eller liknende, og med så lite finstoff som mulig. Det er finstoffet som tetter /pakker underlagene og gjør de harde.

Løsmasser kan og forurenses av at barn tar med seg annen masse dit som jord eller sand fra sandkassen eller andre underlag som er ulike. Biologisk materiale som løv og jord vil også bidra til at det gror til etterhvert. Noe som også reduserer støtdempingsevnen.

Vinterlige forhold med is og snø og tilfrosne løsmasser.
Forskriften viser til standarden som veileder, og beskriver også selv noen krav til dette i §11.  Is vil de fleste anse å være nesten like hardt som asfalt og en bør forstå at det ikke er egnet, og derfor heller ikke tillat, selv om ikke is er med i beskrivelsen. Beskrivelsen er ikke en oppramsing av alle mulige uegnede underlag som f.eks. treplantinger, stålplater, glassfiberdekke, noe som ikke betyr at det er tillat.  Man må tenke sjøl. At underlaget skal være støtdempende ved fallhøyder over 60 beskrives i ledd en og to, og hva som ikke ert tillatt (forbudt) i ledd 4.  
Når det er is og snø eller løsmasser fryser til så er det forhold som standarden ikke beskriver, og er da heller ikke innenfor kravene.  Is er åpenbart svært hardt og helt uegnet som underlag.  Snø derimot kan ha en svært god støtdempende effekt alt avhengig av type snø, mengde, underlag osv. En bør kunne legge til grunn at snø ikke er vurdert å ta med i standarden ettersom det er et svært ustabilt og flyktig materiale.  Det betyr samtidig ikke at gode snøforhold ikke kan være gode nok ift støtdemping.  Det er eier som har ansvaret for sikkerheten, og også de som (fortløpende) må vurdere underlagenes egnethet, også ved skiftende forhold og ift slitasje og bruk.  Reglene setter samtidig en del begrensninger en skal holde seg innenfor.  Ift snø så er fallhøyde, mengde, dybde og kvaliteten sentrale forhold.   

Fram til 15/9-2014 hadde forskriftene "kommentarer til bestemmelsene".  I §11 i disse sto det;

"Is og snø kan utgjøre et problem idet underlagets dempende egenskaper endres. I en situasjon med is og snø må det vurderes hvorvidt bruk av det enkelte utstyr bør holde frem eller om utstyret eller hele lekeområdet bør avstenges."

Disse kommentarene ble altså trukket i 2014 og er pr definisjon ikke gyldige lenger.  Samtidig opplever vi ved spørsmål til direktoratet - som har ansvaret for dette området - at de rett som det er siterer disse kommentarene til bestemmelsene.  Det underbygger at selv om dette formelt er tatt vekk, så er meningen og innholdet i de fortsatt veiledende mht hvordan en bør tenke og forholde seg til dette.

Iht produktkontrolloven §§ 1 og 3, og Internkontrollforskriften §§1 og 5 så henger kommentaren absolutt på greip ift at eiere skal identifisere klare farer (risiko) og om nødvendig treffe rimelige tiltak til å verne om liv og helse og å forebygge helseskade. 

Grunnleggende krav til fallsoner og underlag for ulike utstyr.
Her planlegger vi etterhvert å beskriver kort hovedreglene for ulike utstyr.

Revidert 05/23